Nå har jeg ikke røkt på tre dager, og har ikke giddet å skrive noe. Jeg synes selvfølgelig fryktelig synd på meg selv.
Men jeg kom meg ut av døren og i familieselskap i dag likevel, selv om det holdt hardt å være så nær opphavet når man er i ferd med å få slag pga raseriet som herjer konstant i kroppen. Om jeg skal si det selv (og det må jeg jo), så var jeg veldig flink og blid etter forholdene. Jeg var bare bittelitt spydig og bitter et par ganger. Og i dag fikk jeg ungene i seng uten å true noen med at de må sove i boden om de ikke blir stille med en gang, sånn som jeg gjorde i går. Så det går vel bedre, antar jeg.
Et problem med å stumpe røyken, er foreldrene mine. Aldri i livet om de skal få vite at jeg har sluttet! Da vinner de jo det blodige slaget vi har holdt gående i mer enn 20 år nå. Selv om de stort sett har beina trygt på bakken, tar de nemlig helt av når det kommer til røykingen min.
En gang kjørte de fra meg, blakk og 60 mil hjemmefra fordi jeg var så frekk at jeg tok en røyk. Det ble selvsagt verst for dem selv, for de hadde nettopp kjørt 60 mil for å gå i en begravelse, og da er det jo dumt å snu før liket har kommet i jorda. Men det gjorde de altså. Jeg sa takk og farvel til onkelen, så ham vel ned i jorda, og så måtte jeg låne penger til fly hjem. Det er synd man ikke kan røyke på fly mer.
En annen gang prøvde de å bestikke meg med store penger hvis jeg ville slutte. Det ville jeg selvsagt ikke. Jeg lar meg jo ikke kjøpe, og dessuten er jeg enearving. Jeg må bare vente litt lenger på pengene på denne måten.
Men alle kan vel forstå at å innrømme overfor dem at jeg faktisk har sluttet, vil være det samme som å si at «Ok, dere vant! Dere hadde rett hele tiden!». Og så kommer de garantert til å si at de er stolte av meg. Jeg blir fysisk dårlig av tanken på å gjøre dem så stolte.
På den annen side kan jeg heller ikke dø av KOLS, for da vil de jo også få rett. Jeg synes jeg ser mamma ved sykesengen, mens jeg ligger der blå i ansiktet og hiver etter pusten: «Hva var det jeg sa? Hvordan kan du gjøre dette mot oss?».
Så det jeg er nødt til å gjøre, er å slutte, og så late som om jeg røyker. For resten av livet. Høres det ut som en plan?