Jeg har en fryktelig dårlig røykfri dag. Hvilken er det nå – den femte? Vel, det har gått opp for meg at jeg husket helt feil da jeg mente at det var de to første dagene som var de verste. Det var kanskje de to første ukene jeg egentlig mente. Og det er jo en evighet!
Jeg synes det er skikkelig urettferdig at det er farlig å røyke!
Jeg surfer på finn og vurderer å kjøpe et nytt hus for å få tiden til å gå.
Publisert i Et dilleliv
I morges lå jeg på sofaen og så en film med ungene. Den inneholdt blant annet en modig maur som ofret livet for å redde vennene sine. Yngstegutten min syntes det der var fryktelig rart, og snakket mye om det etterpå.
«Så rart at han ofret livet for vennene sine! Hvorfor gjorde han egentlig det?».
Siden jeg lå der nikotinabstinensherjet, døden nær og svært selvmedlidende, måtte jeg fiske litt, og spurte om han ikke ville gjort det samme for meg. Da lo han høyt og skrallende, og svarte kontant: «Nei, selvfølgelig ikke. Jeg liker jo meg mye, mye bedre enn deg!»
Så her gjelder det å ikke skru forventningene for høyt.
Publisert i Skråblikk
Nå har jeg ikke røkt på tre dager, og har ikke giddet å skrive noe. Jeg synes selvfølgelig fryktelig synd på meg selv.
Men jeg kom meg ut av døren og i familieselskap i dag likevel, selv om det holdt hardt å være så nær opphavet når man er i ferd med å få slag pga raseriet som herjer konstant i kroppen. Om jeg skal si det selv (og det må jeg jo), så var jeg veldig flink og blid etter forholdene. Jeg var bare bittelitt spydig og bitter et par ganger. Og i dag fikk jeg ungene i seng uten å true noen med at de må sove i boden om de ikke blir stille med en gang, sånn som jeg gjorde i går. Så det går vel bedre, antar jeg.
Et problem med å stumpe røyken, er foreldrene mine. Aldri i livet om de skal få vite at jeg har sluttet! Da vinner de jo det blodige slaget vi har holdt gående i mer enn 20 år nå. Selv om de stort sett har beina trygt på bakken, tar de nemlig helt av når det kommer til røykingen min.
En gang kjørte de fra meg, blakk og 60 mil hjemmefra fordi jeg var så frekk at jeg tok en røyk. Det ble selvsagt verst for dem selv, for de hadde nettopp kjørt 60 mil for å gå i en begravelse, og da er det jo dumt å snu før liket har kommet i jorda. Men det gjorde de altså. Jeg sa takk og farvel til onkelen, så ham vel ned i jorda, og så måtte jeg låne penger til fly hjem. Det er synd man ikke kan røyke på fly mer.
En annen gang prøvde de å bestikke meg med store penger hvis jeg ville slutte. Det ville jeg selvsagt ikke. Jeg lar meg jo ikke kjøpe, og dessuten er jeg enearving. Jeg må bare vente litt lenger på pengene på denne måten.
Men alle kan vel forstå at å innrømme overfor dem at jeg faktisk har sluttet, vil være det samme som å si at «Ok, dere vant! Dere hadde rett hele tiden!». Og så kommer de garantert til å si at de er stolte av meg. Jeg blir fysisk dårlig av tanken på å gjøre dem så stolte.
På den annen side kan jeg heller ikke dø av KOLS, for da vil de jo også få rett. Jeg synes jeg ser mamma ved sykesengen, mens jeg ligger der blå i ansiktet og hiver etter pusten: «Hva var det jeg sa? Hvordan kan du gjøre dette mot oss?».
Så det jeg er nødt til å gjøre, er å slutte, og så late som om jeg røyker. For resten av livet. Høres det ut som en plan?
Publisert i Skråblikk
Moren min sier «Ufa». Med en f. Det betyr at noe er skikkelig ille. Det er det hun sier hvis jeg forteller henne en grov vits. Det er det hun sier når jeg har glemt en unge i barnehagen, og det var det hun sa da jeg brakk et ribbein i fylla.
En annen ting som er ufa-verdig er mine store føtter og BH-cup. E-cup og bankran er såvidt jeg har skjønt omtrent like uanstendig. Absolutt ufa.
Jeg har fått mange sko av mamma. Hun er en sånn som kjøper haugevis på salg hvert år. De er alltid i størrelse 38, fordi hun mener at jeg bør bruke 38. BH-ene har D-cup, fordi hun mener at E-cup blir for uanstendig. Hvis jeg påpeker at jeg trenger 39 og E, sier hun «ufa», også kjøper hun 38 og D neste gang også. Dette er en kamp jeg ikke kan vinne.
Hun nekter å innse at hun har skapt et misfoster med digre pailabber og kjempepupper.
For noen år siden ønsket jeg meg skøyter til jul, og siden jeg vil ha tjukke sokker oppi ønsket jeg meg størrelse 40. Hun skjønte argumentet med sokkene. Så da fikk jeg for første gang noe i størrelse 39. De passer akkurat, og det er ikke plass til sokker. Men la gå, de kan brukes.
Grunnen til at jeg husker dette nå? Jo, i dag har jeg stått på skøyter. Skøyter i størrelse 39, uten plass til tjukk sokk inni. I ti minusgrader. Det var vanvittig kaldt, men forhåpentligvis så jeg nettbeint og anstendig ut.
Publisert i Skråblikk
Jeg har to gutter. Om dem kan man fortelle mange historier. Her kommer en:
Guttene var ett og tre og satt sammen ved kjøkkenbordet og spiste. Det var mye latter og moro dem imellom, og jeg ble litt rørt av situasjonen.
Jeg: Så søte dere er – to små brødre!
Eldstesønn på tre år: Nei! Det er et stort brød (peker på seg selv), og et lite brød (peker på lillebroren).
Publisert i Skråblikk
I dag våknet jeg med en ny oppfinnelse i hodet. En vekkerklokke som lukker vinduet og skrur på ovnen en halv time før man må opp. Genialt!
Dagen i dag begynte med at jeg lå i senga i en time mer enn jeg egentlig ville, fordi det var ti minus på soverommet. Jeg orket ikke engang lese pga faren for å få en iskald vind inn under dyna.
Ti blå ute. Vinterferie. Jeg kunne selvsagt bare blitt i senga, men jeg var så røyksugen at det egentlig aldri var noe reelt alternativ. Så jeg kreket meg ut av sengen mens jeg nøs og hutret.
Til i morgen skal jeg huske å legge en pakke nikotintyggegummi på nattbordet.
Publisert i Skråblikk
Jeg sa til mannen at jeg er sur fordi han har ignorert meg i lang tid. Nå er han vennlig og kosete hele tiden, og jeg skulle bare ønske at han kunne la meg være i fred.
Sånn at jeg kan starte på bloggen min.
Publisert i Skråblikk
Skrivedilla 