I morges lå jeg på sofaen og så en film med ungene. Den inneholdt blant annet en modig maur som ofret livet for å redde vennene sine. Yngstegutten min syntes det der var fryktelig rart, og snakket mye om det etterpå.
“Så rart at han ofret livet for vennene sine! Hvorfor gjorde han egentlig det?”.
Siden jeg lå der nikotinabstinensherjet, døden nær og svært selvmedlidende, måtte jeg fiske litt, og spurte om han ikke ville gjort det samme for meg. Da lo han høyt og skrallende, og svarte kontant: “Nei, selvfølgelig ikke. Jeg liker jo meg mye, mye bedre enn deg!”
Så her gjelder det å ikke skru forventningene for høyt.
9 svar so far ↓
impen // februar 25, 2007 kl. 9:57 pm
Hahaha.
Avil // februar 25, 2007 kl. 9:57 pm
Eg har så empatiske born at dei er reint forbilledlege. men altruistiske er dei då heldigvis ikkje.
Sauegjeteren // februar 25, 2007 kl. 9:59 pm
Men det der er da helt naturlig. Alle er egoister, spørsmålet er om man innser det. Enhver er seg selv nærmest, og så videre, sant?
skrivedilla // februar 25, 2007 kl. 10:03 pm
Ja, man er seg selv nærmest. Men han må jo lære seg å juge om sånt hvis han noen gang skal klare å romatisere en kvinne.
impen // februar 25, 2007 kl. 10:17 pm
Jeg har øvd meg lenge på å bli meg selv nærmest. Nå er jeg det. Ja, foruten barna, da.
Note // februar 25, 2007 kl. 11:49 pm
Min sønn lurte på om jeg og hans stefar kunne være så greie å dø samtidig. Han ville nødig ha bryet med å grave TO hull.
Etter at jeg forklarte ham at han slapp å grave hullene, var han så elskverdig å si at da kunne vi dø når vi ville.
Polyanna // februar 26, 2007 kl. 7:03 am
Hehe.
Sexy Sadie // februar 26, 2007 kl. 10:25 am
De er jo praktiske, det skal de pinadø ha.
lindamac // februar 26, 2007 kl. 11:58 am
Min sønn har kommet frem til at han er mer glad i meg enn i katten.
Skriv en kommentar